Jeg vekkes av en ektemann som gratulerer meg med dagen. Og trøtt som jeg er, kunne det ligget snublende nær å si «Hæ?? Hvilken dag?». Så kommer jeg på at jeg ikke skal på kontoret, at det rett og slett er offisiell fridag. 

Det piper på mobilen og inn tikker en melding: «Gratulerer med kvinnedagen. Jeg ønsker deg et langt og lykkelig liv og alt godt for deg og din familie». Det er fra en mannlig kollega. Like etter ringer telefonen. Nye gratulasjoner. Og både jeg og mannen min ringer til damer vi kjenner. Av alle gode ønsker det går an å komme med er min favoritt denne: «Måtte det alltid være kvinnenes dag!» 

Hver gang jeg får en mannlig kollega eller kjenning på tråden, kan jeg ikke dy meg: «Har du nå hjulpet til hjemme? Har du eller kona di kokt middag i dag?» De fleste svarer ærlig benektende, eller de ler rått, om enn litt ille berørt. De vet at det er dette de bør gjøre denne dagen. Noen løser dette ved å ta kona og døtrene med ut på restaurant, og det er jo heller ikke å forakte. 

Min mann forsvinner ut, og blir heller lenge borte. – Prøver han å unngå pliktene sine, eller...? 
Når han omsider dukker opp igjen, er det med blomster og konfekt. Han har også handlet blomster til andre damemennesker. For selv om han ellers i hverdagslivet knapt kan streife en dame han ikke er gift med med blikket, er det 
nemlig helt greit å gi andre damer blomster den 8. mars. Dagen etter dagen ligger det også gaver klar til meg på kontorpulten min. De er fra mannlige kolleger, og består av godlukt i flere varianter, et fantasifullt gelèlys og blomster i silke og fløyel. 

Vi er tre norske damer som tar turen til markedet. Her blir det også slengt rundt med gratulasjoner. De fleste fra hyggelige mannlige selgere. En av markedets faste tiggere har funnet seg dagens nisje: Hun gratulerer i øst og vest, og ber samtidig alle om å gi en ekstra gave i anledning kvinnedagen. – Hvorfor har ingen gitt den dama jobb som innsamlingsleder i en internasjonal organisasjon?? – Et høyst passende spørsmål, synes jeg, på en dag som denne. Potensialet er jo så absolutt til stede, i form av mot, kreativitet og teft for markedsføring. 

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg elsker denne dagen! Og soler meg gjerne i glansen fra alle damer i hele verden. Noe av det jeg liker best er at det blir som en morsdag for alle kvinner. Her spiller det ingen rolle for gratulasjoner og gaver, om du er gift eller ugift, mor eller barnløs, gammel eller ung. Det eneste som kan gjøre en forskjell er hvor vidt du har en mann som hjelper til hjemme. 

Og hvis han ikke gjør det ellers i året, spiller det vel for så vidt ikke så stor rolle om han gjør det akkurat i dag. 

Det blir litt vanskelig å forklare andre kvinner ved foten av Kaukasus, i en tidligere sovjetstat, at i Norge bruker noen kvinner dagen til å gå i tog og kreve høyere lønn og fortsatt fri abort. Dette fenomenet har de knapt nok sett på TV. 

Samtidig kan vi jo lure litt: Kan disse 8. mars-skikkene kanskje ha oppstått som en måte å dempe eventuelle gemytter på? 

– Gi damene tilstrekkelig med oppmerksomhet, sjokolade, blomster og parfyme... så holder de seg nok i ro. Da skjønner de jo hvor bra de har det, og at staten og alle vi mannfolkene tar skikkelig vare på dem... 

---------------------------
Tekst: Ruth Ingrid Ulstein Bøe