Det er 23.november. Vi har puttet bilen full av venner og er på vei til Qax (uttales Gakh), en times kjøring vestover fra Sheki og hakket nærmere den georgiske grensa. Det er St.Georgs dag og en av våre venner har varmt anbefalt denne bruken av søndagen. Ved synet av en stor folkemengde parkerer vi bilen. 

På en fjellknaus langt der oppe rager det opp et rundt tårn. Det tilhører St.Georgskirken, og arkitekturen er da også umiskjennelig georgisk. Det går en bred sti oppover mot fjelltoppen, og i likhet med en strøm av valfartende mennesker tar også vi beina fatt. Lave, summende stemmer bryter stillheten, sammen med mekringen fra et gjenstridig lam eller kaklingen av en høne. Noen dyr er nemlig også med i følget. Stemmene rundt oss er delvis aserbajdsjanske, noen russiske og en stor gruppe, ja du gjettet riktig; georgiske. Og menneskene bærer på tynne, gulaktige lys. Mange tiggere har plassert seg strategisk i veikanten. De roper at Gud vil velsigne den som gir. 

Rett nedenfor kirken møter det oss en hel fjellvegg med brennende lys. Dette er første stopp på pilegrimsveien. Jeg tenner et lys for henne som står ved siden av meg. Hun har aldri vært med på noe sånt før, men nå tenner også hun et lys og står der litt i stillhet. Neste stopp er selve kirka. Det er tett av folk både inne i kirka og utenfor. Inne stiger det en tåke av røyk opp fra alle lysene som brenner, men vi kan så vidt skimte ikonet fremst i rommet. For anledningen er også det satt opp et relieff som forestiller St.Georg og dragen. Han sitter på hesteryggen og har plantet spydet sitt i dragens kropp. 

Ellers er kirkerommet preget av forfall. På veggene er det kyrilliske skriblerier. Ett sted står det ”Gud, beskytt vår familie.” Der lystenningen har foregått er veggene svarte av sot. Men utenfor er det satt opp stillaser. Noe er tydeligvis på gang for å bevare dette kirkebygget. Senere får vi vite at det aserbajdsjanske kulturdepartementet har bevilget penger til restaurering av selve kirketårnet. Og den samme arbeidslederen som stod for det norskstøttede restaureringsarbeidet av kirken i Kish, står også for dette. I nært samarbeid med den georgisk-ortodokse kirken i Gakh og med god hjelp fra en ivrig dugnadsgjeng. 

Jeg tenner også et lys inne i kirken, etter å ha kjempet meg vei fram til veggen. Det er vanskelig å få lyset til å henge fast, men jeg prøver igjen til det går. Og hva er vel mer naturlig i en georgisk kirke på St.Georgs dag med så mange georgiere rundt oss enn å sende opp en tanke for den spente politiske situasjonen i Georgia. Det slår meg at det sikkert er mange andre her som gjør det samme. Foreløpig har ”revolusjonen” gått fredelig for seg, men man kan aldri vite. 

På vei ut av kirken er det mange som stanser i døråpningen og korser seg tre ganger. Og så fortsetter pilegrimsvandringen ved at alle går tre ganger rundt kirkebygningen. Noen har tatt av seg på beina og går barbeint. Sauer og høns er med. I trærne henger strimler av tøy. Det skal visstnok bringe lykke. På vår tredje runde rundt kirka passerer vi en gruppe som er i ferd med å kverke et par høner. Noen dager senere snakker vi med en munk som fungerer som prest for flere menigheter i området, og når vi spør hvorfor de går tre ganger rundt kirken, sier han ”How can I stop them?” – Hvordan kan jeg stoppe dem? Dette er altså ikke rendyrkede kirkelige tradisjoner, men iblandet en god porsjon folketro. 

På sletta nedenfor er det satt opp handelsboder. Ett sted er det laget plass for sportslige aktiviteter. I likhet med alle de andre finner også vi oss en plass for piknik. Jeg må ta en kikk på kalenderen igjen for å tro at det er sant. Sola varmer som om det var en vakker vårdag. Vi rigger oss til med bord og plaststoler, og så tenner vi bål. Ved siden av oss holder en gruppe georgiere på å slakte to lam. Vi er litt feigere, og har kjøpt med oss fårekjøtt fra markedet i Sheki. Vi griller kebab, spiser og koser oss, mens tevannet gjør seg klart i samovaren. Og imens lytter vi til flerstemt sang fra skogholtet lenger borte, og tenker at her vil vi være for alltid… 

Vi er invitert hjem til noen Gakh-beboere som vi knapt kjenner. Det viser seg at de ikke er hjemme. Men følelsen av bomtur forsvinner fort. For enda en selsom søndagsopplevelse venter oss. I en annen kirke, med en noe annerledes arkitektur er det også aktivitet. Kirkerommet er fullt av malerier av apostler og helgener, og dette er tydeligvis en kirke som er i jevnlig bruk. To ortodokse prester holder en slags messe. Det viser seg å være en dåpsgudstjeneste. I en ring står noen barbeinte voksne og en gruppe foreldre med barbeinte barn på armen. En og en kommer de fram til døpefonten, og presten øser vann med begge hender. Kammerater eller foreldre står klare med fargesprakende håndklær og det er smil og glede. En hjelpsom sjel forteller oss at de vanligvis bruker dåpsbassenget, men nå er det for kaldt. Også her får vi et lys i hånden og tenner det for dåpsbarna. Messen fortsetter mens vi lister oss ut. 

Mange vil sikkert si at dette er georgiske og russiske skikker og ikke aserbajdsjanske. Likevel skjer dette på aserbajdsjansk jord. 

Ved hjemkomsten i kveldinga, slår vi på TVèn for å få med oss de siste hovedsakene. Hovedoppslaget på BBC denne dagen er trolig et bønnesvar for mange av dem vi har vært sammen med i dag. Presidenten i Georgia, Sjevardnadse har trukket seg… og det har fremdeles ikke gått ett eneste liv… 

---------------------------------
Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe