Mars går med stormskritt i retning av april, og det er tid for et livstegn. Kanskje det kunne passe med litt vårstemning? 

Det er 21. mars, og sola har snudd. Akkurat i dag ser det virkelig slik ut. Sola skinner og det er en bitte liten antydning til varme i lufta. Noe som nesten overrasker oss, for jevnt over har denne vinteren vært kaldere og vart lenger enn folk her er vant til. 
Vi har besøk fra Norge og vil gjerne vise dem noe av det beste dette landet har å by på. Og i dag er det 17.mai-stemning i Baku. For aserbajdsjanerne er dette den største festen i året. Det er Novruz Bayram; vårfest og markering av et nytt år. For selv om de feirer nyttår samtidig med resten av verden, er det egentlig nå det begynner. Å feire vårjevndøgn på denne måten er en eldgammel tradisjon i Aserbajdsjan. Under sovjettiden lå feiringen nede, men de siste årene har den blomstret opp igjen. 

Det er et stykke utpå formiddagen og festen er allerede i gang. Vi hører musikken før vi oppdager folkemengden. Det ser ut som de venter på noe. Synet av presidentens bil hjelper oss å legge to og to sammen. Sikkerhetsoppbudet er for stort til at vi får tatt det rette bildet, selv om landets ubestridte overhode rager minst et hode over de fleste. Men han vinker i alle fall. 

Folkemengden sprer seg og gir oss bedre oversikt. På bulevarden, med Kaspihavet som bakgrunnsdekorasjon sitter et orkester av unge musikere og spiller aserbajdsjansk musikk. På toppen av Jomfrutårnet brenner det tre flammer og på plassen nedenfor er det fullt av folk. Fra en scene kommer det liflige toner. En sangstil som er uvant for oss nordboere. Intens, klagende, lidenskapelig. Det synges om kjærlighet og andre livsviktige ting. Og det er dansende barn i fargerike drakter. De bærer fruktkurver eller hvetegress i hendene, og løfter opp disse tegnene på vår og markens grøde. 
Lenger innover i gamlebyen er det også mange små boder, med sang og musikk, dans og teater. Vi tråkler oss vei gjennom strømmen av glade mennesker og prøver å få med oss det meste av inntrykkene. 

Men festen har egentlig startet for flere uker siden. Og den er spekket med symboler. De fire siste tirsdagene før Novruz har egne navn, knyttet til de fire elementene; jord, vann, luft og ild. Rundt om i hjemmene legges hvetekorn i vann. De spirer og gror. Et synlig tegn på naturens fruktbarhet. Det blir til en lysegrønn liten skog av gress. 

En annen skikk som knytter seg til Novruz Bayram, er bålbrenning. Folk brenner bål i gatene, og når ilden er i ferd med å brenne ned, hopper de gjennom flammene. Det sies at ilden skal ha en rensende virkning; at man får renset bort det som har vært og kan begynne forfra igjen. Skikken med bål stammer trolig fra før-kristen og før-islamsk tid, da ilddyrking hadde en sentral plass i religiøsiteten. 

Dagen før tente vi også en ild. Vi besøkte gjørmevulkanene en times kjøring utenfor Baku. Der bobler det en kombinasjon av gass og leire opp fra bakken, og det er mulig å tenne en flamme som brenner og brenner. Kanskje har vinden blåst den ut eller regnet kan ha kvalt den, men vi kan jo alltids håpe at den brenner fremdeles. 

Ruth Ingrid Ulstein Bøe og Arne Bøe